Fred Ut, Sønn. Om film. Nå Norges omtrent 36. beste blogg...

Raskere enn Jesus

2008-03-18T17:04:00.003+01:00

Alle positive tilbakemeldinger (dere er veldig snille i tilfelle dere lurte på det) har gjort at nye Fred Ut, Sønn oppstår fortere enn planlagt. Oppdater bokmerkene deres, så sees vi ganske snart på

http://www.fredut.wordpress.com

Jeg lurer på...

2008-03-16T19:11:00.004+01:00

...om jeg skal legge ned. Men jeg tror ikke det. Men det er nok på tide å gjøre noe, tror jeg.

Det er stille her utenom Tordendom og Katakomber, og med noen hederlige unntak har de morsomste diskusjonene i filmbloggosfæren flyttet seg andre steder. De som vil lese nyheter har f.eks Rushprints blogg, de som trenger fornuftige jevnlige anmeldelser har Captain Charisma, Speilet og Filmdagbok, blant annet. De mer kameratslige interne filmdiskusjonene finner for det meste sted i Filmantrop-forumet.

Besøkstallene flater ut, kvaliteten på det jeg leverer like så, og en leken Golden Retriever, et etterhvert ganske så brukbart rockeband og periodevis tøffe tak på jobben spiser opp en god del av tiden til filmkikking. Etter nærmere 500 filmanmeldelser føler jeg at det skrivetekniske går litt trått også, det blir et pliktløp noen ganger. Men jeg har fortsatt behov for å skrive, og jeg har blitt avhengig av oppmerksomheten det gir, så det jeg ser for meg er følgende:

-Jeg skal fortsatt skrive om alle filmer jeg ser, men neppe så mye mer enn en setning, omtrent som i Dessuten-spalten. Får jeg lyst til å skrive lenger gjør jeg det, og jeg kommer fortsatt til å kverne ut skikkelig lange artikler en sjelden gang. Men fra nå blir det mindre om film her.

-Tordendom og Katakomber videreføres selvfølgelig. Vi må ha Tordendom i hvert fall i to år til, da har vi en kanon på 20 filmer alle må se før de dauer.

-Jeg forbeholder meg retten til å skrive om hva jeg vil, og stadig oftere betyr det andre ting enn film. Musikk, Nintendo, Politikk, Scheen, Satire, Tegneserier, de forskjellige kunstneriske bruduljene mine, hvor dyrt det er å ta bussen til Porsgrunn og diverse anekdoter enten de er hjemmesnekret eller hentet fra verdensveven fortjener plass. Ser for meg at innholdet vil ende opp et sted mellom "gamle" FUS, the Cortex Feed og Hjorthen, men med styggere layout, dårligere humor og mer galle. Vi får se.

-I samme slengen flytter jeg nok til wordpress, alle andre gjør visst det.

-Hvis jeg ikke klarer å opprettholde en brukbar oppdateringsfrekvens søker jeg heller jobb hos filmantrop og/eller fylleangst. Filmantrop sover jo som kjent, og Marchus er i ferd med å pådra seg mindre fritid, tipper jeg.

Det er slik jeg ser for meg ting i øyeblikket. Tilbakemeldinger mottas med takk.

Skulle det bli hylekor og ramaskrik skal jeg heller forsøke å fortsette som før, men jeg tror Fred Ut, Sønn kan bli bedre av disse forandringene, så da må det hyles skikkelig.

Det blir stille her til over påske mens jeg forsøker å bli kvitt noen gjenstridige rettebunker. Vi sees her eller et annet sted om en liten stund. Tusen takk for oppmerksomheten så langt.

I was here but now I´ve disappeared

2008-03-11T18:15:00.006+01:00

Rope
Skuffende tørr, treg og tannløs Hitch der selv ikke "filmet-i-en-tagning-liksom"-gimmicken gjør den verdt å bruke tida på. Forutsigbar, uforløst og kjedelig.

The Harder they Come
Herlig reggaesploitationfilm fra søttitallet som virkelig fortjener kultstempelet sitt. Denne fikk meg til å tenke på både City of God og Hustle & Flow. En sånn film som alle må se før de dauer. Litt vanskeliger å skjønne jamaikanerne her enn japanerne i Sukiyaki Western Django når de snakker engelsk.

Hellboy: Director´s cut
Hellboy er en hårsbredd fra å være en genuin klassiker (ting tar litt brått slutt blant annet), men er likevel en av de aller beste tegneseriefilmatiseringene jeg vet om. Ekstramaterialet på denne 3diskversjonen er strålende.

Star Trek Fan Collective: Klingon
Er en fin innfallsport til Star Trek for de som ikke er frelst, selv om ikke alt er like fint. Fellesnevneren her er altså Klingonene, en egentlig ganske kjip rase romvesener som liker å drepe hverandre. Det er episoder fra alle de forskjellige seriene her, og kort fortalt er den originale fra 60-tallet helt konge (William Shatners tilnærming til skuespillerkunsten kan vanskelig beskrives med ord), The Next Generation ok men ujevnt (høydepunktet er en episode skrevet av Ronald D. Moore, senere hjernen bak Battlestar Galactica), Deep Space Nine veldig ålreit (om enn litt bleikere enn Babylon 5), Voyager stusselig og Enterprise bedre enn man skulle tro.

Massakerteater

2008-03-01T11:12:00.002+01:00

Fred Uts Filmpod #004 - Massakerteater
Ny konkurranse, litt lettere denne gangen. Du kan vinne den helt ålreite Bollywoodfilmen Satya, eller bare heder og ære hvis du ønsker det. Du må rett og slett kjenne igjen filmene fru Ut og jeg har massakrert. Svar sendes til gigaloffALFAKRØLLcTOiDOTTnett. Med unnskyldninger til geniene på Filmspotting, som kom opp med dette konseptet.

Massakerteater I

Sukiyaki Western Django
Som er akkurat så morsom som den høres ut, og anbefales på det sterkeste. Samuraiwestern med skuespillere som snakker engelsk uten å kunne språket. En del hissige actionøyeblikk og mye humor. Det er ikke meningen at dette skal tas alvorlig; en klok fyr skrev at Takashi Miikes versjon av satire går ut på å sette en spotlight på det han skal kødde med for så å stikke det med gaffel. Stiligere easternwestern enn denne kommer ikke jeg til å se i år. Trailer.

Battlestar Galactica: Razor
Solid, overraskende kompleks, spennende og ekstremt grim sidehistorie som vel ikke hadde trengt å eksistere. Men jeg er glad for at den gjør det. Den foregår før sesong tre, for de som lurer. Trailer.

Satya
Første halvdel av denne gangsterfilmen fra en av Bollywoods storheter, RamGopal Varma, er et mesterstykke: En klassisk slikblejeggangster-historie som på sitt beste kunne ha vært laget av en indisk Scorsese. Så kommer den obligatoriske kjærlighetshistorien, og etter omtrent to timer drukner filmen i klisjeer. Karakterene er interessante hele veien, slutten passende tragisk og enkelte scener i andre akt er på nivå med innledningen. Men alt i alt er dette bare nesten. Minus for et veldig irriterende soundtrack, og da mener jeg ikke sangnumrene. De er fine.

Mellom Himmel og Helvete

2008-02-22T09:21:00.003+01:00

Hviskningar och Rop
Med bare en gammel dachs som selskap satt en mann på en øy med et bilde i hodet sitt av fire hvitkledde kvinner i et rødt rom. Han hadde nylig opplevd (enda) et opprivende samlivsbrudd, og i sin ensomhet diktet han en historie om en døende kvinne (Harriet Anderson) som våkes over av sin tjenestepike (Kari Sylwan) og sine to søstre; en kald (Ingrid Thulin) og en varm (Liv Ullmann).

I sin utforskning av døden og kjærlighet mellom søstre begikk Bergmann en film med usynlige tentakler inn i hjernen til senere visjonærer som Argento og Lynch. Jeg sammenlignet Vargtimmen med Lynch, men hvis den filmen var grandonkelen til Eraserhead er dette den tvilsomme filletanten til Suspiria; enda en dypt rød dødsspiral rundt en sengeliggende kvinne som puster oss hest i ansiktet.

På det tekniske planet er det den ekstreme fargebruken som lenker de to filmene. Mesterfotograf Sven Nykvist jobbet lenge for å virkeliggjøre Bergmanns røde rom, det var nemlig ikke lett å jobbe med rødfarge i søttitallets fargefilm (I en film som Dawn of the Dead endte for eksempel de gråaktige zombiene opp med å virke blå, fordi man stilte fargene etter blodet). Effekten i Hviskningar er slående; menneskene er bleke og sykelige, de få scenene utenfor det røde rommet frigjørende.

Etterhvert viser det seg at dette handler mer om søstrene enn Agnes, og bagasjen de bærer med seg, deres tomme ekteskap (ikke spesielt uvanlig i Bergmanns filmografi), og om hvor vanskelig søskenkjærlighet kan være. Men altoverskyggende er dommen og døden som hviler over filmen; et par sekvenser låner direkte fra skrekkfilmenes dramaturgi og gjør filmen verdt å se for alle som liker Poe eller Exorcisten. I en film så full av stillhet er de aldeles opprivende.

Dette er en av de aller beste filmene jeg har sett, tror jeg. Vargtimmen er mer spennende og lettere fordøyelig, men det er mer å sette tennene i her. Alle som elsker filmer litt på siden må rett og slett se begge før de avfeier Bergmann som tungsindig (selv om han er det) og svensk (selv om han er det også).

The Holy Mountain
Alejandro Jodorowsky er mange ting, men først og fremst en klovn, i klassisk forstand. Han har tilsynelatende mange ting på hjertet i denne filmen om en ReserveJesus og hans søken etter mening, men velger å si det med koking av dritt, sprenging av frosker, korsfesting av hunder, kastraksjoner og seksualiserte bilder som garanterer hakeslipp hos selv den garvede utforsker av midnattsfilm. Dette er et spetakkel i ordets egentlige forstand; en varieté av det dekadente slaget, med et i utgangspunktet langhåret og påtent publikum (som samtidig får sitt pass påskrevet). Billige triks, når man tenker etter.

Likevel er det bare å bøye seg i støvet, for dette er kanskje det flotteste spetakkel noensinne. Nesten hvert eneste bilde er genialt, man kan ikke annet enn å la seg imponere over skalaen på alt; noen har faktisk bygd alt dette, samlet alle statistene, laget alle kostymene, kledd på alle froskene, støpt alle kopiene av ReserveJesusen og malt alle de nydelige kulissene uten annet for øyet enn en visjon få andre kan fatte meningen bak. Var det noen gang en film med tusen historier om sin tilblivelse er det denne.

Vel er dette bare et sirkus, til tross for all sin satire og symbolbruk fra religion, astrologi og mystikk, men for et sirkus! Dette er den psykotroniske filmens Ben Hur, eller Ringenes Herre om du vil. El Topo er en streit western i forhold. Mektig og fascinerende vanvittig. Anbefales, men ikke gi meg skylda.

(Dyreplageri er forresten ikke greit, bare så det er sagt)

Blå linje fra Vernon til Himmelens Porter

2008-02-20T13:05:00.004+01:00

Gates of Heaven / Vernon, Florida / The Thin Blue Line

Errol Morris var lenge en mann som var kjent for de halvferdige prosjektene sine, en god venn av ham måtte som tidligere nevnt love å spise skoene sine før han ble ferdig med sin første film. Han startet blant annet på en film om massemorderen Ed Gein og besøkte en by i Florida der folk drev med "nubbing" (å amputere kroppsdeler for så å leve på forsikringen), men det ble en avisoverskrift om flytting av døde kjæledyr som utløste den første filmen han fikk ferdig.

Gates of Heaven er en underlig film. Tilsynelatende handler den om Dyreelskere og deres behov for å begrave følgesvennene sine med verdighet, og om de som driver slike dyrekirkegårder. Samtidig viser Morris allerede her fram sitt viktigste knep: hvis man lar folk stirre i kameraet og fortelle om seg selv lenge nok kommer det alltid frem noe ekstraordinært. Både de som savner dyra sine og de som begraver dem har interessante historier å fortelle, og tilsammen blir det hele til noe mer; en hyllest til familien i sine mange konstellasjoner, til savnet og til mennesket generelt. For mange vil sikkert dyrevennene virke lett sinnssyke, men jeg så første halvdel av denne filmen med en ni uker gammel retrievervalp på fanget. Da er det ikke vanskelig å skjønne greia.

Jeg vet ikke helt om Gates of Heaven fortjener sin kultstatus, filmatisk er den ikke så veldig spennende, og flere av Morris´senere filmer er minst like gode. Men familien som driver dyrekirkegården i Napa Valley er fascinerende. De forteller så mye mer om livene sine enn det de faktisk sier.

Etter Gates of Heaven bestemte Morris seg for å returnre til "Nub City", Vernon, Florida. Men siden nubberne var redde for å bli avslørt og derfor kom med drapstrusler, er filmen helt tom for amputerte forsikringssvindlere. Morris konsentrerte seg i steden om andre eksentriske personligheter i den lille byen. Resultatet ble den beste filmen av de tre som behandles her. Vernon, Florida har alle styrkene fra de andre to, og få av svakhetene. Den er litt mer dynamisk i filmspråket sitt enn Gates, og strammere redigert enn den litt lange Thin Blue Line. Siden folkene som intervjues er så steike rare er den også klart mest underholdende.

Det former seg nok ikke noen underliggende tematikk i Vernon, Florisa slik det gjør det i GoH, men jeg er likevel ikke enig i de som hevder at Morris utnytter bygdeoriginalene sine i underholdningsøyemed. For meg er de først og fremst mennesker, spesielt kalkunjeger Henry Shipes, som i store deler av filmen forklarer hvordan man jakter kalkun med en lidenskap man sjelden ser. Så får man heller tåle at ordet GOBBLE aldri har blitt brukt flittigere i noe kunstverk. På imdb fant jeg en fyr som hadde besøkt ham så sent som i fjor høst. Han bodde fortsatt i den rosa traileren sin med kalkunføttene på veggen.

Morris´ tredje film var The Thin Blue Line, en mer konvensjonell dokumentar om mordet på en politimann utenfor Dallas, Texas. To mistenkte ble sporet opp; en kriminell sekstenåring og haikeren han plukket opp i den stjålne bilen sin. Haikeren, Randall Adams, blir dømt til døden for drapet til tross for at vitnene lyver, påtalemakten kun er interessert i den plettfrie statistikken sin, psykologen bare vil sende så mange til den elektriske stolen som mulig OG at sekstenåringen, David Harris, skrøt av at han var drapsmannen til alle som ville høre! Filmen bidro til å renvaske Adams, som deretter saksøkte Morris for å få rettighetene til livshistorien sin tilbake.

The Thin Blue Line var grensesprengende da den kom i 1988, men i dag ser alle dokumentarer om lignende saker akkurat likedann ut som denne. Bare Phillip Glass´ musikk (som finnes i flere av Morris´ dokumentarer, blant annet den superbe the Fog of War) og de sedvanlig nærgående portrettene av de involverte i saken hever filmen over gjennomsnittet. Flere filmer har tatt liv enn å redde dem, så den må tross alt kalles vikig.

I følge en anmelder (også på imdb) har Morris uttalt i et intervju at han liker å lage handlingsløse filmer som viser at vi tross alt bare er aper som herjer rundt. I så fall er det ingen tvil om at han tross alt elsker aper. Han har til nå laget åtte filmer. Hans niende, Standard Operating Procedure, handler om forholdene i Abu Ghraib-fengselet i Irak og ble nettopp nominert til Gullbjørnen i Berlin.

Til verdens ende og tilbake igjen

2008-02-16T13:20:00.003+01:00

Until the End of the World (the Trilogy)
La oss felle en liten tåre for fremtida. Hvordan drømte vi (som har levd en stund) vel ikke om år to tusen i f.eks 1991? Det tok bare et år, elleve dager og ni måneder før framtida forandret retning og mye av det vi drømte om ble borte for alltid.

Heldigvis har vi Until the End of the World, og omsider kan vi se den slik den var tenkt; fire og en halv time lang, vimsete, grunn, irriterende, meningsløs, opprivende og uforglemmelig. Men det som sitter igjen etter å tilbragt en uke i et årtusenskifte som aldri kom er hvor utrolig spennende framtida så ut i 1991; atomulykker og trafikkaos til tross. På sitt beste er den Blade Runner, på sitt verste et eller annet pretensiøst og fransk. Men til slutt er det nå verdt det. Dette er nok Wim Wenders´livsverk, selv om de fleste av filmene hans er mer elsket enn denne.

I Until the end of the World gjør han et utall spådommer om 1999, de fleste helt feil. Men det er så godt å se noen som tør å bruke samtiden til å drømme om framtiden. Dette var slik man pleide å lage Science Fiction. Nå ser alles fremtider nesten like ut.

Jeg så den på kino i 91, først og fremst på grunn av et soundtrack få filmer kan oppvise maken til: Ny musikk fra U2, Lou Reed, Nick Cave, REM og (for aller siste gang) Talking Heads, Depeche Mode, Julie Cruise, Daniel Lanois, T-Bone Burnett (den superkule Humans from Earth, senere brukt i en Nike-reklame hvis jeg ikke husker feil), og en haug med andre, slik at Peter Gabriel ikke en gang fikk plass (hans tidlige versjon av Blood of Eden, som senere ble til en duett med Sinead O´Connor og dukket opp på Us-plata). Dessuten var det Science Fiction, og jeg var allerede fan av William Hurt (på grunn av den søte og i dag ganske glemte Children of a lesser God).

Til og med i den sterkt forkortede (men likevel to og en halv time lange) versjonen var det mye å sette pris på. Historien er enkel. Claire (Solveig Dommartin, som kom opp med ideen for filmen sammen med Wenders) har akkurat brutt med sin litt kjedelige men hengivne kjæreste (Sam Neill, som er ok, men fortellerstemmen hans brukes for hyppig) og har reist rundt halve Europa på en legendarisk rangel. Etter å ha hjulpet noen bankranere møter hun Trevor (Hurt), som er på rømmen. Hun hjelper han, han lurer henne, hun forfølger ham jorda rundt (de er innom Frankrike, Tyskland, Italia, Portugal, Kina, Japan, USA, Australia og verdensrommet). Eksen, en detektiv, en prisjeger og en av bankranerne følger hakk i hel. Del en ender med at de elskende treffes, mens del to og tre i all hovedsak foregår i Australia, hos Sams foreldre (St. Max Von Sydow og St. Jeanne Moreau). Pappaen til Sam har laget noe spennende på labben som knytter det hele sammen.

Dessuten henger en løpsk kommunikasjonssatellitt som en gribb på himmelen. Hvis den skytes ned går verden under. Eller? Jeg forteller mer av handlingen enn jeg pleier, for det er reisen som er målet her.

Det er knapt nok en scene i denne versjonen som ikke fantes i den korte, men der føltes filmen litt overfladisk, sitt makelige tempo til tross. Selv de litt flate bifigurene våkner til liv siden vi får godt over to timer ekstra tid med dem. Og i den siste delen (denne versjonen er delt i tre deler av halvannen time) får de som har holdt ut betalt; hendelser som såvidt var forståelige i originalversjonen blir tydelige, logiske, og riktig så triste. Og slutten (helt lik originalen) blir riktig så vakker. Det er utrolig hvor mye folk man blir kjent med på en slik reise.

For meg som er litt utilpass bare jeg krysser bygrensa er dette det nærmeste jeg kommer en jorda rundt-tur. Dette er en makeløs (dvs. det fins ikke maken, enten man liker den eller ikke) film for de med god tid, litt eventyrlyst og toleranse for at menneskejakt like gjerne kan ende med bløtekake som med action. Og noen må få ut det ordentlige soundtracket på CD-både instrumentalmusikken og de herlige jammene med bluesband og didgeridoo.

Dessuten:
Opus´n Bill in a Wish for Wings that Work, en herlig visualisering av Outland, og Pingvinen Opus. Han kan ikke fly og rompa hans detter av, men vi elsker ham for det. Under halvtimen lang, og den eneste i sitt slag, kriminelt nok. Klarer vi Katakomber i år lover jeg at vi ser denne. The Trouble with Harry var min første favoritt signert Hitchcock, og selv om den er litt barnslig i humoren sin har den fortsatt mye som ingen andre filmer har. Også så jeg Madagascar med Ut jr. i morges, den var overraskende sprek i en times tid, men faller som en stein derfra og ut.

FEM FLOTTE FILMER MED MAX VON SYDOW

1) -3) BERGMANNFILMENE
Lite å diskutere: det 7. segl, Vargtimmen, etc. Skulle vel vært hele lista, men det hadde jo ikke vært noe morsomt.
4) THE EXORCIST
5) UNTIL THE END OF THE WORLD

FEM FEITE FILMER MED MAX VON SYDOW

1) DUNE
2) CONAN THE BARBARIAN
3) NONHOSONNO
4) FLASH GORDON
5) YOUNG INDIANA JONES (+div. annet på TV)

Jorda rundt på tre flytt

2008-02-03T17:14:00.001+01:00

U-Carmen e-Khayelitsha
Karmen (som den heter i den billige men fine norske DVD-utgaven) er rett og slett Bizets opera, transplantert til en township i Sør-Afrika og oversatt til det Xhosa, landets nest største språk. Xhosa er fullt av strupe- og klikkelyder, ikke det første språket man tenker på når det skal synges opera. Og dette er skikkelig opera, til Fru Uts store fortvilelse. Sangen mikses sammen med reallyden, og et par steder frontkolliderer Bizets musikk med afrikansk folkemusikk. I denne versjonen jobber Karmen på en liten sigarettfabrikk, smugler litt og forfører folk på si. En godtroende politimann er med på notene, men ting kommer snart ut av kontroll.

Er du allergisk mot opera er dette et dødfødt prosjekt, men for oss andre er dette en mirakuløs film. Miljøskildringene fra Khayelitsha hadde klart å bære en mye svakere film enn dette, men kombinert med solide skuespillerprestasjoner (Pauline Malefane som Carmen er helt rå) og en av musikkhistoriens mest minneverdige verker blir dette en cinematisk kinaputt. Det eneste jeg har å utsette på denne er at den første og siste halvtimen er bedre enn timen i midten.

Regissør Mark Dornford-May og hans førstedame har etterpå laget Son of Man (Jezile), som ikke handler om LordX, men om Jesu liv, igjen transplantert til Sør-Afrika. Og gjett om jeg skal se. Få den hit!

(Carmentrailer)

Incident at Loch Ness
Werner Herzog forsøker å lage film om Loch Ness-monsteret samtidig som et filmcrew lager dokumentaren Herzog in Wonderland. Produsent Zak Penn synes konseptet trenger ei berte ("sonarekspert" Kitana Baker) og et lite snev action. Ting tar av. Det hele er egentlig en liksomdokumentar, regissert av Penn. Imdb er full av kommentarer fra folk som trodde greia var ekte. I hvert fall til alle tar på seg matchende dresser a la the Life Aquatic.

Herzog har uttalt flere ganger at han ikke skjønner ironi, men å tulle litt med mytene om sin egen person har han tydeligvis ingen problemer med. For oss som dyrker jorda han peker kameraet på er det selvfølgelig hylende morsomt å se ham snerre "This is the most chaotic production I´ve ever been on, and I´ve been on a few tough ones!" Penns mumling om at de i hvert fall ikke skulle dra båten sin over en jævla ås er vel filmens humoristiske høydepunkt.

Konseptet er herlig det, og som i Werner Herzog Eats his Shoe er det visst vanskelig å ha Herzog foran kameraet uten å hylle mannen og myten, så hvis du ikke har sett noen av filmene hans får du en grei innføring her. Problemet er at Zak Penn slettes ikke er noen Herzog i regissørstolen, og han er en skikkelig skroten skuespiller som (i motsetning til Herzog og de andre) ikke klarer å spille seg selv overbevisende. Karakteren hans er bare irriterende, ikke interessant på noe nivå. En litt strammere film med en litt mer overbevisende "skurk" hadde blitt en liten perle. Filmen ender i stedet opp som en slags Haisommer-parodi for Herzog-fans, det er jo heller ikke å forakte. Artig, men ikke essensielt (trailer).

Dororo
Overraskende sprek Manga-filmatisering (Tegneserien ble laget av Osamo Tezuka, mangaens gudfar) som har de tøffeste demonene siden Great Yokai War, og litt av den samme tonen samtidig som at den forsøker å si noe litt dypere om fedre og sønner og slikt. Hvis det er lenge siden du har sett en god fantasy/samurai/action-ting er denne anbefalt.

Mer orker jeg ikke å skrive akkurat i dag, men her er i hvert fall en trailer.
__________

Vinner av Domen III: Blade Runner
Greit nok, det vel?

Black Snake Moan på null ord.

2008-01-29T19:19:00.000+01:00

_____________________

Ogaå var det Blade Runner mot Suspiria, da...

Voldelige Viggo og Vennene hans

2008-01-26T07:02:00.000+01:00

A history of Violence
Hvor mye skal man tåle av heltene sine? Det er som med band man er glad i; man kan ikke gå tekno uten at noen faller fra. I en slik musikkmetaforisk sammenheng er David Cronenberg Nick Cave; han har blitt mer disiplinert med årene, mer dempet og almenngyldig i virkemidlene, men han holder egentlig fortsatt på med akkurat det samme som da han var skikkelig gæren. Og etterhvert som fansen har blitt flere og flere har noen av de som var der i starten blitt nødt til å takke av. Likevel kan han fortsatt skremme fanden på flatmark når han gidder.

David Cronenbergs karriere skiftet retning da han sluttet å skrive sine egne manus (etter Videodrome i 1983). Siden da har han gradvis forlatt rollen som auteur av skrekkfilmer med kroppslige forandringer og seksualitet som motiver, og har gradvis blitt en kunstner som er almenngyldig nok til at han nomineres for Oscarer og slikt. Det som slo meg da jeg så History of Violence er likevel hvor lite han har forandret stil. Det kalde visuelle uttrykket er der fortsatt, han er fortsatt interessert i hva som kan skje med menneskekroppen (sjekk de dvelende nærbildene på folk som får trynene sine knust), og i alle sider av menneskets seksualitet (To utradisjonelle sexscener er avgjørende for handlingen). Og så er Howard Shores boblende, vakre musikk der fortsatt, slik den har vært i alle Cronenbergs beste filmer.

Historien om mafiamorderene som har begynt et nytt liv er ikke spesielt revolusjonerende, det er Cronenbergs blikk og sterke skuespillerprestasjoner som gjør AHoV minneverdig. Viggo Mortensen viser igjen at han kan brukes til alt i riktige hender, Maria Bello skaper en sterk kvinne ut av nesten ingenting. Ed Harris og William Hurt koser seg i skrudde mobster-roller. Sluttscenen er det vakreste og følelsesmessig sterkeste regissøren har begått til nå.

Underbevisstheten min ventet på morderiske dverger, mutasjoner, eksploderende hoder, kroppsutvekster formet som kjønnsorganer og kåte krabbende skrivemaskiner som aldri dukket opp. Jeg skal selvfølgelig se Eastern Promises. Er man fan så er man fan.
__________________________

Cronenbergs Beste
1) THE BROOD
En ny form for psykoterapi ender med mannevonde dverger/babyer som flyr rundt og lager faenskap. Sykt, smart og originalt. Ingen andre kunne laget denne

2) THE FLY
Vel er den fryktelig ekkel, men fryktelig bra også. En av Cronenbergs mest kommerse. Det sier litt om resten av filmografien hans.

3) SCANNERS
Ikke spesielt pent, smart eller velspilt, men du og du så gøy det er med ekspoderende hoder.

4) NAKED LUNCH
Pur galskap. Cronenberg møter Lynch.

5) RABID
Tidligere pornostjerne får penislignende polypp og blir rabiat. Og smittsom. Cronenberg møter Romero.

De fem Cronenbergfilmene jeg ikke har sett
(I prioritert rekkefølge)

1) ALLE KORTFILMENE HANS
Noen må lage en boks! Til og med Nike-reklamen hans på begynnelsen av nitttitallet var stor. Du finner noen av dem her. Aller mest har jeg lyst til å se Stereo, den timeslange debutfilmen hans.

2) EASTERN PROMISES
Mafiaelementene i ...Violence var interessante, så dette blir spennende.

3) M. BUTTERFLY
Akkurat da denne kom falt Cronenberg av radaren min for en stund, men jeg har alltid hatt lyst til å se denne.

4) SPIDER
Visstnok bra, men jeg fikk aldri helt tak i hva den handlet om.

5) FAST COMPANY
En film om...Dragracing? Aller regissører har visst en slik rar ting på CVen sin.

______________

DE EVIGE JAKTMARKER 2008:
SUSPIRIA
THE APARTMENT
BLADE RUNNER
THE MALTESE FALCON

Tøft. Men vi er ikke helt ferdige ennå:

Semifinaler

61) BLADE RUNNER vs. THE MALTESE FALCON
Her kan jeg ikke stemme mot noen.

62) THE APARTMENT vs. SUSPIRIA
Her er det derimot greit å stemme Suspiria.

Kiki pluss kvartfinaler

2008-01-20T20:08:00.000+01:00

Kikis budservice
Har jeg jo skrevet om før, og den blir bedre for hver gang. Det er vel Spirited Aways oscar for beste animerte for noen år siden som har hovedskylden for at vi får nydelige Ghibli-filmer (først Totoro, nå Kiki) på kino i finfine norske utgaver. Kiki gjorde seg svært godt på stort norsk lerret. Og da har jeg jo en DVD jeg kan kjøpe til alle ungene neste jul også. Kudos til hvemdetnåvar som fant på dette, bare synd at slik VIP-behandling av anime ser ut til å være avhengig av en viss suksess i USA først. Disse filmene er tjue år gamle, tross alt. Bedre sent enn aldri. Alle dere jeg har truet og lurt til å se Totoro (og det er faktisk ikke få etterhvert) kan trygt ta med dere småttingene på denne. Ut Jr. anbefaler den, i hvert fall på norsk.

___________________________________

Men dere er vel minst like interessert i

Her er oppsummeringen fra åttendelsfinalene:

49) Mary Poppins vs. Faster Pussycat 2-11

50) The Hudsucker Proxy vs. Brick 10-3. Ingen semi på Brick i år heller.

51) Fido vs. Johnny Guitar 8-6. Fido subber videre, og har fått noen nye fans den siste uka siden flere har sett den. Med flaks i trekningen kan den gå til de Tordendomens evige jaktmarker, det vil i så fall være den største skrellen i Domens historie.

52) Maltese Falcon vs. Pan´s Labyrinth 9-5. Falken vaklet litt i innledninen men ser mer og mer solid ut.

53) Hot Fuzz vs. Blade RUnner 8-9

54) Suspiria vs. Exiled 8-4

55) Murderball vs. Benders Last Stand 7-5, imponerende innsats fra rullestolgærningene.

56) El Topo vs. Apartment 4-6. Apartment er enda en klassiker som kreket seg videre i starten for så å komme utover i turneringen.

KVARTFINALER
Nå er det alvor. Vinnerne i neste runde går inn i Tordendomens Æreshall, heretter muligens kalt de evige jaktmarker. Her bygges det etterhvert opp en panteon av uimotståelige filmer. Fra før: Fellowship of the Ring, the Return of the King, Miller´s Crossing, Singin´ in the Rain, Monty Python and the Holy Grail, Serenity, My Neighbour Totoro, L.A. Confidential

57) SUSPIRIA vs. FASTER PUSSYCAT! KILL! KILL!
Det gleder meg umåtelig at en av disse når semifinalene. Jeg håper på Suspiria.

58) THE APARTMENT vs. MURDERBALL
Shut up and deal.

59) THE HUDSUCKER PROXY vs. BLADE RUNNER (final cut)
Deckard.

60) THE MALTESE FALCON vs. FIDO
Er ikke i tvil om hvilken film jeg setter høyest, men Fido kommer aldri til å kunne nå så langt igjen. Malteserfalken ser jeg nesten en gang i året. Stemmer Fido, bare på pur, og oppfordrer andre til å gjøre det samme. Men om Bogey vinner er det også greit.

Det spiller ingen rolle hvor langt. Løp!

2008-01-17T19:03:00.000+01:00

Denne siden handler (som alle som er innom her har skjønt for lenge siden) like mye om meg som om om filmene jeg anmelder. Dette er en fagblogg der jeg bruker film til å skrive om mye av det folk fyller de personlige bloggene sine med. Dette er ikke så vanskelig som en skulle tro. All kunstopplevelse er subjektiv, mest av alt film, siden den tar opp i seg alle andre kunstformer.

Så la meg derfor begynne med å fortelle at da hysteriet rundt Battle Royale såvidt var innom Norge midt i agurktida sommeren 2002 lå jeg på sykehuset med allergisjokk. Likevel kommer jeg aldri til å glemme at P4s anmelder mente at filmen var bevis for at japanerne ikke hadde blitt bombet hardt nok under andre verdenskrig. Herlig, ikke sant? Uvitenhet, misforstått humor, dårlig journalistikk og lett rasisme i en enkel påstand. Ikke norsk filmlitteraturs lyseste stund.

Hadde ikke kroppen min vært dekket av utslett allerede hadde jeg nok begynt å klø et par steder akkurat da, for Battle Royale hadde allerede rukket å være en av de absolutte favorittfilmene mine i noen måneder. Jeg hadde nemlig akkurat oppdaget at man kunne bestille film fra Hong Kong, og på den tiden sendte de gratis med bud. Den aller første bestillingen min fra YesAsia inneholdt Battle Royale, Shaolin Soccer, Fulltime Killer, Legend of Zu og Avalon. Den kostet rundt fire hundre spenn og ble levert på døra på under en uke. Og livet mitt ble vel egentlig aldri det samme siden.

Battle Royale grep meg aller sterkest. Diskusjonene rundt filmen hadde allerede gått på AICN i månedsvis da jeg så den, men jeg hadde allerede lært meg til å stole på Harry Knowles, som plasserte den høyt oppe på 2001-lista si (Senere fikk jeg anledning til å takke ham personlig for akkurat den lista, på en boksignering i London. Mitt signerte eks. av boka hans bærer inskripsjonen "To Thomas, glad I guided you right").

Jeg er usikker på hva det sier om mentalhygienen min at jeg som er ungdomsskolelærer elsker BR så høyt. Jeg har ikke noe problem med å se det forlokkende i konseptet: De voksne bestemmer seg for å sende den verste skoleklassen (de er vel sånn cirka femten år gamle) i landet til en øy. Der får elevene utdelt våpen og beskjed om å drepe hverandre. Den siste som står igjen vinner. Et mildt sagt omdiskutert premiss for en film, men i den alltid like håpløse norske skoledebatten er det vel et tidsspørsmål før noen foreslår noe lignende.

Satiren var sylskarp i 2001, og selv om det begynner å bli lenge siden har den overhodet ikke tapt seg; den like kølsvart morsom, like hjerteskjærende. Som i Day of the Dead mikses action, splatter og eksistensielle problemstillinger. Men i Day of the Dead diskuterer man livet, her lever man det. Når ungdommene får beskjed om hva de må gjøre reagerer de alle forskjellig. Noen nekter å delta i spillet og tar straks livet av seg. Noen ser sitt snitt til å gjøre opp gamle feider. Noen benytter sin siste sjanse til å bekjenne valpekjærligheten sin. Noen prøver rett og slett å få seg noe før de dør. Noen prøver å sabotere hele spillet, selvfølgelig. Den mest tragiske sekvensener vel endeliktet til jenteneklikken som prøver å late som ingenting. Alle reaksjonene er logiske, menneskelige og ekte. Ingen filmer jeg har sett skildrer dynamikken i en skoleklasse mer realistisk enn Battle Royale. At denne filmen er regissert av en gammel mann er nesten ufattelig. Kinji Fukasaku husket godt. Sønnen hans, som lagde den skikkelig middels oppfølgeren, skjønte mindre.

Takeshi Kitano er en mann jeg har sett altfor lite av. Hver gang jeg ser BR bestemmer jeg meg for å sjekke ut de eldre tingene hans (jeg har bare sett hans versjon av Zatoichi), for han er styggbra her som den nesten stereotype utbrente læreren som mislykkes i det meste. Så ille er det heldigvis ikke på min skole at bare to møter opp til timen, og den ene av dem bare er innom for å knivstikke meg i fua.

Men dette er likevel ungdommens film, og da tenker jeg både på at de unge skuespillerne eier filmen og at selve filmens sjel er en kjærlighetserklæring til ungdommen; De er litt vindskeive, ikke så rent lite dumme og slemme, men det er alltid en grunn til at folk er som de er. Det er foreldrene deres som skulle vært på øya (de av dem som ikke har tatt livet av seg allerede), idolene deres (en ekte Battle Royale med all verdens Pariser, Beckhamer og wanabegangstere er en fristende tanke), og jævlene som ser all verdens tenåringer som kyr som skal hjernevaskes. Som lærer er jeg vel førstemann ut, selv om hensiktene mine er en god del edlere.

Så kanskje er grunnen til at jeg elsker Battle Royale at jeg, til tross for hvor jævlig det ofte var, savner å være ung sinnssyk romantiker. Kanskje er det helt motsatt, at jeg nyter å se drittungene få det for en gangs skyld. Kanskje er det fordi actionscenene og hele konseptet gjør filmen avsindig spennende samtidig som den er Kubricksk polert (sjekk bruken av klassisk musikk, for eksempel). Kanskje er det bare fordi dette er den siste store sf-filmen før Osama forandret kunstens fokus i sine framtidsvisjoner for alltid. Kanskje Battle Royale rett og slett er en bra film. Noe argument for at Hiroshima og Nagasaki ikke var nok er den i hvert fall ikke.

__________________________

DIARY OF THE DEAD
Endelig en skikkelig trailer til Romeros siste zombieopus. Jeg er superklar, selv om fansen er delt.

CLOVERFIELD
Jeg har mast lite om Diarys åndelige storebror. Konseptet er ganske likt men med et svært monster i steden for zombier og et sikkert femti ganger så stort budsjett. De første anmeldelsene har genierklært filmen og gitt meg store forventninger.

CJ7
Stephen Chows nyeste ser nesten litt for søt ut. Men jeg humret flere ganger i løpet av traileren så han vet nok hva han gjør.

DOOMSDAY
Neil Marshall, mannen bak Dog Soldiers og Descent, lager Mad Max vs. Escape from New York vs. 28 Days Later. Ser rett og slett herlig ut.

MAD DETECTIVE
Johnnie To igjen. Mannen har arbeidsmoral. To til tre filmer i året, og alle er solide.

JUMPER
Doug Liman vet hva han gjør. Traileren ser tøff ut. Men duger Hayden Christensen?

KAUTOKEINO-OPPRØRET
Ser jammen ut til at det ble skikk på denne til slutt også! Ikke dårlig.

FEAR(S) OF THE DARK
Tegnet episodisk skrekkfilm = helt i min gate.

TEETH
Tihi.

Åttendelsfinaler

2008-01-15T18:21:00.000+01:00

41) Futurama: Bender´s Big Score vs. Kagemusha 7-7, men Futurama går videre på min dobbeltstemme til tross for en spennende finish.
42) Mary Poppins vs. Eklavya 8-4

43) Faster Pussycat vs Dynamite Warrior 10-1

44) Malteserfalken vs. Django 12-0!
Django får skikkelig fik.

45) The 9th Configuration vs. Murderball 3-8

46) Blade Runner FC vs. Host 9-3 (trorjegdetvar. Hjemmeseier i hvert fall).

47) Fido vs. Control 8-7, til tross for heltemodig innsats fra Tor Andre. Får du plutselig lyst til å skrive litt står FU,S til din disposisjon! Men inntil du har ansiennitet som skribent får du bare to poeng. Sorry. Se Fido så skjønner du hvorfor.

48) Brick vs. Nemo
Husker ikke helt poengene, men Brick vant klart, ganske overraskende.

så videre til åttendelsfinalene. Kjører åtte kamper denne gangen også, og sparer en runde.

Åttendelsfinaler

49) Mary Poppins vs. Faster Pussycat! Kill! Kill!
Det er stadig morsomt å visualisere disse oppgjørene. Jeg stemmer på Tura Satana igjen. Men Ut junior stemmer på Mary Poppins i akkurat denne runden, siden han har vokst fra puppr.

50) The Hudsucker Proxy vs. Brick
Gjetter på at Norville Barnes tar denne. Han får i hvert fall min stemme.

51) Fido vs. Johnny Guitar
To av årets Outsidere møtes, og stemmen min går til Fido.

52) The Maltese Falcon vs. Pan´s Labyrinth
Spennende. Hadde akkurat et fint gjensyn med Del Toros film, men Malteserfalken er en av de filmene jeg har operert inn i ryggmargen.

53) Hot Fuzz vs. Blade Runner (the final cut)
Joho! Slike oppgjør er Domen laget for. Tror det er Vangelis som til slutt gir meg mest lyst til å stemme Blade Runner. Håper begge vinner.

53) Suspiria vs Exiled
Johnnie Tos film, den eneste (!!!) Hong Kong-filmen fra 2007 jeg virkelig likte blir endelig stoppet av Argentos hekser.

54) Murderball vs Futurama: Bender´s Big Score
Aldri har en direkte på DVD-film gått så langt i domen, og bare Grizzly Man har gått lenger av dokumentarfilmer. Hvem stopper her? Jeg tipper rugbygutta og stemmer Bender nok en gang.

55) El Topo vs. The Apartment
En skikkelig rysare. Endelig må jeg stemme mot Wilder.

Ikke bli uvenner nå da.

Hermekråka Vingestekkes

2008-01-11T18:25:00.000+01:00

To Kill a Mockingbird
Tidlig 1960-tall var en overgangstid for Hollywood. I løpet av de neste årene ville mye som var gammelt bli kastet på båten, studiosystemet kom til å knake i sammenføyningene, svart/hvitt film ville mer eller mindre forsvinne ut av kinoene, og rå skildringer av den nye ungdomskulturen ville erstatte knirkete musikaler med kunstige kulisser. Intensiteten skulle skrus opp, kameraene skulle bevege seg på nye måter, blodet skulle flyte, brennbare temaer skulle behandles og gamle studiosjefer skulle komme til å sitte der og ikke skjønne stort.

Fortekstene til To Kill a Mockingbird var Skikkelig Moderne Saker i 1962, og lyver litt om filmen som følger, for den har et bein i det gamle og ett i det nye. Tematikken er moderne, romanen den henter sin historie fra like så. Her og der kan man skimte sekvenser som nok hadde foregått utenfor bildet et tiår tidligere. I nyansene av Gregory Pecks monumentale rolleprestasjon skimter man også framtida, pussig nok, siden tilnærmingen hans nok var mer tradisjonell enn Robert Duvals. Han debuterer her, som Boo Radley, etter å ha holdt seg ute av sola i seks uker for å bli passe blek. Det var den nye måten å gjøre ting på.

Filmens gammelmodighet sees i studiosekvenser som hadde sett akkurat likedan ut i 1930, solide men rimelig stive barneskuespillere (med Mary Badham som unntaket), og i mangt et opptrinn som godt kunne ha vært iscenesatt på samme måte tjue år tidligere, men neppe åtte år senere.

To Kill a Mockinbird regnes som en av skattene i den amerikanske filmarven, og det er ikke vanskelig å se hvorfor. Først og fremst er Atticus Finch en av de store filmheltene (imdb påstår at i følge tegneseriene er dette Supermanns favorittfilm); stoisk, rettferdig, fargeblind, prinsippfast. Dernest har vi raseproblematikken; USAs svarte samvittighet skulle bli 60-tallets viktigste tema på hjemmefronten, og sjelden har det blitt behandlet på en enklere og mer almenngyldig måte enn her. Kunnskapsløse, fattige, fordrukne, lett innavla rednecks er både filmens skurker og filmens ofre. Dette var nødvendigvis ikke like populært tankegods i alle deler av befolkningen.

I dag må filmen sees for sin originale måte å fortelle et rettssakdrama på, for noen ekstremt stramme spenningssekvenser, for et nydelig klimaks som i hvert fall overrasket meg (som ikke har lest den sikkert helt nydelige boka), for sitt amerikanskgotiske rollegalleri og ikke minst for Gregory Peck. Sjelden har humanismens verdisyn blitt forklart så tydelig av en så karismatisk person. Vi trenger så sårt en Atticus Finch for vår tid, og Bono holder liksom ikke helt.

Dessuten
Pan´s Labyrinth, som sammen med Mockingbird bidro til at Fru Ut har hatt et par skikkelig bra filmdager hun også. Det er tredje gang jeg ser den, og den blir bedre for hver gang.

_____________________________________________________

Her er forrige runde.

33) MAD DOG AND GLORY vs. SUSPIRIA 2-9

34) CHILDREN OF MEN vs. THE APARTMENT 7-7 så vidt jeg kom fram til, og Apartment klorer seg fast på min dobbeltstemme.

35)BLACK FRIDAY vs. THE HUDSUCKER PROXY 1-12 Hjorten har ikke helt gitt opp håpet om slengbukser og høye afroer, men BF er uansett ute.

36) JOHNNY GUITAR vs. KABUL EXPRESS 7-5 Johnny med et nødskrik. Litt synd, men også litt forståelig.

37) VARGTIMMEN vs. EL TOPO 3-7
Bergmann nedkjempes av sprut gale mexicanere.

38) PAN´S LABYRINTH vs. ZOMBI 9-3
En sørgelig sorti for zombiene, til tross for (eller på grunn av) ekstremt usakelig argumentasjon fra meg for det motsatte. Pan sklir opp som en outsider til å gå hele veien, for det er sterk motstand som nedkjempes her. Møter faunen Hot Fuzz i finalen?

39) STARDUST vs. HOT FUZZ 4-14
Kommentarer skulle være overflødige. Og når alt kommer til alt er nok Hot Fuzz min film for 2007 også.

40) MARIE ANTOINETTE vs. EXILED 7-9
Litt overrasket over denne. Det er et tankekors at Marie ser ut til å ha klart flertall blant de som har sett begge.

Andre Runde - Del to

Har følelsen av at de som går lengst satt i forrige pulje, men vi får se. Det er langt igjen ennå.

41) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. KAGEMUSHA
Bender vs. Kurosawa! Tøft. Jeg stemmer Futurama.

42) MARY POPPINS vs. EKLAVYA - the Royal Guard
Amitabh Bachchan vs. Julie Andrews! Enda tøffere! Noen ganger er jeg litt stolt av siden min. Tror jeg går for Mary Poppins her, under tvil.

43) FASTER PUSSYCAT! KILL! KILL! vs. DYNAMITE WARRIOR
Klar Russ Meyer - seier.

44) THE MALTESE FALCON vs. DJANGO
Bogart mot Nero hadde vært et bra barslagsmål, men Malteserfalken er klart bedre.

45) THE NINTH CONFIGURATION vs. MURDERBALL
Denne var litt vanskelig. Tror jeg velger Murderball. Det er mye fin galskap i den andre, men ingenting som er like morsomt som gagen med han lille mannen i pappesken.

46) BLADE RUNNER (final cut) vs. THE HOST
Blade Runner er vel enda en film det er vanskelig å stemme mot.

47) FIDO vs. CONTROL
To filmer jeg likte omtrent like godt, men Fido kommer jeg til å anbefale og vise til alle som orker å se. Klar stemme til Fido.

48) OPPDRAG NEMO vs. BRICK
To likeverdige filmer. Jeg er som nevnt lei av Nemo, og stemmer Brick.

Jeg rekker jo ikke se på film når jeg må trekke hele tiden...

2008-01-09T20:16:00.000+01:00

...og nå tror jeg ikke jeg kommer lenger på Guitar Hero heller (Cult of Personality på Hard markerer en foreløpig stopp). Her er uansett resultatet fra siste del av første runde.

25) Running on Karma taper 4-12 for CONTROL

26) 7-4 til KAGEMUSHA over Gus & Dolls

27) 13-5 til SUSPIRIA over Faust.

28) 13-3 og Cyborgen gruses fullstendig av FASTER PUSSYCAT! KILL! KILL!

29) 10-5 og grei match for BLADE RUNNER (final cut) over Rescue Dawn, og dermed er vel Werner ute til tross for mange deltakerfilmer i år også.

30) 2-7 og seier til VARGTIMMEN over nok en bollywoodfilm.

31)15-1 og knockoutseier til OPPDRAG NEMO i bataljen mot Sword Bearer.

32) 5-7 og hårfin seier til THE NINTH CONFIGURATION over Shortbus.
________________________

Andre Runde - del en (av to)
Nå begynner det å dra seg til, med enkelte oppgjør som kan være smertefulle for noen. Men det er vel ikke før i sekstendelene det blir skikkelig blodig.

33) MAD DOG AND GLORY vs. SUSPIRIA
Argentos film splitter folket, og kan fort få litt trøbbel her. Min stemme går helt klart til Argento nok en gang.

34) CHILDREN OF MEN vs. THE APARTMENT
Vanskelig trekning for Billy Wilders film, som slet mot Leone i forrige runde. Jeg trodde Apartment var en sånn film som ingen stemte mot,(omtrent som Sunset Blvd. i fjor), ikke jeg i denne omgang i hvert fall.

35) BLACK FRIDAY vs. THE HUDSUCKER PROXY
To flotte filmer, men bare en av dem har replikken: "Only a numbscull thinks he knows things about things he knows nothing about."

36) JOHNNY GUITAR vs. KABUL EXPRESS
Veldig vanskelig og åpent oppgjør, men jeg sender en stemme til Kabul, som jeg så tre ganger i 2007. Johnny er en av mange filmer i årets Dom som ganske sikkert skal sees om igjen med Fru Ut i 08 (se også Black Friday, the Apartment, Pan´s Labyrinth, Vargtimmen, Rescue Dawn, Exiled m.m.)

37) VARGTIMMEN vs. EL TOPO
To filmer som slo ned i meg som lynet og øyeblikkelig tok plass blant favorittene mine. Stemmer blankt her, tror jeg nesten. Begge er viktige, begge er underholdende, og jeg har tenkt flere ganger på å se begge om igjen allerede.

38) PAN´S LABYRINTH vs. ZOMBI (aka Dawn of the Dead - Argento´s cut)
Noen mener Argento kutter all mening ut av Dawn, jeg mener denne versjonen har sin egen heftig bankende puls selv om jeg egentlig ønsker meg en versjon av Dawn som rett og slett aldri tar slutt. Nydelige Pan får ingen stemmer her, det er en todimensjonal tullefilm i forhold til Dawn, uansett klipp.

39) STARDUST vs. HOT FUZZ
Kremunderholdning med engelsk opphav begge to, men Hot Fuzz banker rett og slett livskiten ut av en ørlitegrann skuffende (og avskoget) Gaiman-filmatisering.

40) MARIE ANTOINETTE vs. EXILED
Det fins mange stilfulle gangsterdramaer fra Hong Kong (selv om få er like sjarmerende), men bare ett periodedrama der ungdommen overtar Versaille med I want Candy på soundtracket og rosa sneakers i skohylla.

SuperFreak

2008-01-06T18:49:00.000+01:00

Little Miss Sunshine
Trivelig indiefavoritt fra 2006 som fortjener bittelitt av all kjærleiken den har fått, men slett ikke alt.

En helt standard påveienfilm, som reddes av noen rare karakterer og et herlig flauekkelt klimaks. Den er også enda streitere enn jeg trodde på forhånd, og manuset (som fikk oscar, så hva vet jeg?) er fullt av usannsynlige sammentreff skapt for å få de i utgangspunktet stusselige rollefigurene enda et hakk ned i kjelleren. Trivelig, men ikke bemerkelsesverdig.

Skuespillerne er prikkfrie, men fortjente Abigail Breslin oscarnominasjon for simpelthen å være ei sympatisk lita jente? Flink til å være søt er hun i alle fall. Det kan man ikke si om de andre barna i "misse"konkurransen hun forsøker å vinne, og de er virkelige deltakere i sånt. Grøss og gru, det fins noen syke, syke foreldre der ute. Men jeg er jo lærer, så det visste jeg forsåvidt fra før.

Dessuten:
Dangerous Days: the making of Blade Runner, en utrolig lang, grundig og interessant kikk på Blade Runner. Såntno blir ikke bedre enn dette. Og The Wild Hunt of King Stakh, filmen som TrondJo ikke tror eksisterer. Den var mer kunstfilmete enn hva jeg husket fra første gang, men fortsatt en glimrende film. Corman møter Bergmann, nesten. Enkelte ting, en replikk her og der, stemningen innimellom, minner meg litt om Vargtimmen. Den var nok enda bedre. Fru Ut slet med å holde seg våken, så kanskje ikke den er noe opplagt katakombevalg uansett.

______________________________________

Her raser vi av gårde, siden jeg ikke får postet i morgen og stemmene har stilnet. Resultater:

17) DJANGO vs. THE BORROWER 7-5

18) MARIE ANTOINETTE vs. I HEART HUCKABEES 9-7

19) BRICK vs. THE WILD HUNT OF KING STAKH 9-6

20) PAN´S LABYRINTH vs. PRINCESS MONONOKE: 11-8, og ingen ny Ghiblifilm i æreshallen i år. Tidligere gjorde slike oppgjør meg vondt, men i år merker jeg at jeg bare er spent på hvordan det hele ender.

21) EXILED vs. THE SIMPSONS MOVIE 12-5

22) THE ENIGMA OF KASPAR HAUSER vs. BLACK FRIDAY 5-5, og Friday videre på dobbeltstemmen min. Nesten så jeg angrer meg litt...nåja.

23) STARDUST vs. TEENAGERS FROM OUTER SPACE 16-0. Ironi virker tydeligvis bare opp til et punkt i Tordendomen.

24) MAD DOG AND GLORY vs. INSIDE DEEP THROAT 10-5

Første runde - Del 4
Featuring store deler av årets katakombeprogram.

25) RUNNING ON KARMA vs. CONTROL
Til og med jeg som er mer glad i Karma enn det som sunt er synes Control er en bedre film. En stemme til Corbijn

26) KAGEMUSHA vs. GUYS AND DOLLS
En av de mindre geniale Kurosawafilmene taper mot Sinatra og Brando.

27) SUSPIRIA vs. FAUST (Murnaus versjon)
Suspiria ftw, selvfølgelig.

28) FASTER PUSSYCAT! KILL! KILL! vs. I´M A CYBORG BUT THAT´S OK
Hvilken fin film med litt for langt navn foretrekker du? Tura Satana og Co er nok best i min bok.

29) BLADE RUNNER (the Final Cut) vs. RESCUE DAWN
Werner Herzog har ikke vært heldig med trekningen i år heller...må stemme BladeRunner.

30) KABHI ALVINA NA KEHNA vs. VARGTIMMEN
Det er vanskelig å tenke seg to mer forskjellige filmer. Selv om jeg garantert kommer til å se KANK enda flere ganger stemmer jeg Bergmann. Asbjørn: KANK var filmen jeg viste litt av da vi rigget til i Katakombene, før Buffy.

31) OPPDRAG NEMO vs. THE SWORD BEARER
Jeg har måttet se Nemo et titalls ganger i 07, og nå er jeg lei, så jeg kommer til å stemme mot den etterhvert. Men ikke her.

32) SHORTBUS vs. THE NINTH CONFIGURATION
Årets mest grisete søte film, eller søteste grisefilm mot William Peter Blattys underlige åndelige oppfølger til Exorcisten. Likte begge, men gir en klar stemme til Shortbus; Varme er tross alt bedre enn kulde.

There´s too much confusion / Can´t get no relief

2008-01-04T19:29:00.000+01:00

Battlestar Galactica Sesong 3

(Til dere som ikke har kommet så langt. Det er ingen store spoilere her, men jeg nevner såvidt premissene for et par av episodene, så det er ikke farlig å la være å lese. Kortversjonen: Galactica er fortsatt bra.)

Etter å ha skrevet om Galactica nesten like lenge som FU,S har eksistert har jeg gått skikkelig tom for superlativer, men la meg likevel prøve enda en gang, med den stadig pågående forfatterstreiken i USA kan det jo bli lenge til jeg får en ny sjanse; Ikke siden Twin Peaks har en serie med et stort publikum tatt større sjanser enn Galactica, og aldri har det vært så vellykket. Et femtitalls episoder siden starten, og ikke et eneste skikkelig feiltrinn. Historien beveger seg alltid framover (ikke sidelengs som Lost), overraskelsene tar aldri slutt. Kvaliteten stiger og stiger.

Det vil si: Historien som ble påbegynt med "Landkjenningen" på slutten av sesong to, og avsluttet med avreisen et stykke ut i sesong tre er det beste jeg så av levende bilder i 2007. Ikke bare tas det kjempesjanser med selve formatet til serien og de fleste hovedpersonene, samtida kommenteres også skarpere enn noe annet sted. Hva skjer hvis "de snille" begynner med selvmordsbombing, for eksempel?

Deretter synker nivået ned til kanonbra i noen episoder, før det hele nok en gang avsluttes på en måte jeg aldri har sett maken til. En ganske progressiv serie som Sopranos er tafatt i forhold til Galactica.

Og da har jeg bare snakket om selve historien. Denne sesongen har flere frittstående episoder enn før, og et par av dem er blant seriens beste. Den årlige boksekvelden der alle kan få ut frustrasjonene sine i ringen, for eksempel. Et litt søkt konsept tenner lunta for flere mindre smell blant hovedpersonene i det som følger. Og episoden der vi får se hvordan drivstoffet til skipene raffineres, og hva det koster, skrevet av Firefly-veteran Jane Espenson. Det er så vidunderlig spilt og regissert og lyssatt og fotografert, det er simpelthen ingenting i verden som er så tøft som Galactica på sitt beste.

Tonen er ørlitegrann lysere etterhvert denne sesongen, siden vi lærer mer om alle sider av konflikten får jeg følelsen av at dette ikke kommer til å ende med at den ene parten utslettes eller jages bort. Men vi har tjue episoder til å se fram til før vi trenger å tenke på det, og det spørs vel hvor mye av dette vi får se i 2008. I mellomtiden må vi se alt om igjen, siden de siste to episodene snur det aller meste på hodet. Igjen.

No reason to get Excited? Åjoda.

Dessuten:
The Simpsons Movie sammen med en litt mer enn lunken Fru Ut, jeg synes den fungerer veldig godt som gjensyn på DVD, og Transformers, med kommentarspor av Michael Bay, som virker som en grei fyr. Han vet godt hvem og hva han er, og mistankene mine om at Spielberg var svært viktig for filmen ble bekreftet. Jeg likte ikke planene Bay hadde for Transformers 2. Ellers ble både svakhetene og styrkene til filmen tydeligere andre gang. Hva var vitsen med hackerne? Må man virkelig stikke tunga så langt opp i fua til hæren for å få vise fram de siste (riktignok veldig tøffe) lekene deres?

Men gud høres nok ut som Peter Cullen. Optimus Prime er så tøff, han. Bumblebee også. Og Ironhide. Og Megatron. Og Starscream. Og Barricade. Og han skorpionfyren. Og Jazz...

____________________________________

Først resultatservice:

09) DAWN OF THE DEAD (78, Argentos Cut) vs. BLACK SHEEP
17-4 Dawn, når det er fullt i helsike skal de sløve vandre på jorden.

10) STROSZEK vs. EL TOPO
5-9 Topo

11) THE GREAT GAMBLER vs. DYNAMITE WARRIOR
2-7 Thailandske kåbbåyer

12) CLERKS 2 vs. CHILDREN OF MEN
7-13 Clive

13) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. NACHO LIBRE
18-0 Til Futurama! Og Nacho må kysse Benders blanke metallræv.

14) EKLAVYA - the Royal Guard vs. SURF´S UP
6-6,og Eklavya går videre på dobbeltstemme.

15) THE MAGNIFICENT TRIO vs. KABUL EXPRESS
1-15 Jeg konstaterer at selv om den er litt unkonvensjonell (ingen dansenumre eller beibs) finnes det i hvert fall EN bollywoodfilm som falt brukbart i smak hos en relativt samlet filmbloggosfære. Lyden du hørte var en gris som fløy forbi for å snowboarde i helvete.

16) A SCANNER DARKLY vs. HOT FUZZ
4-14 Fuzz. Den andre Dick-filmatiseringen kan nok gå lenger.

FØRSTE RUNDE - DEL TRE

17) DJANGO vs. THE BORROWER
Nå hadde låneren vært tøff med hodet til Franco Nero, da. Jeg stemmer Borrower for moro skyld, men Django vinner denne. Minner om at alle filmene er søkbare her på siden hvis du ikke har hørt om en eller flere av dem.

18) MARIE ANTOINETTE vs. I HEART HUCKABEES
Marie Antoinette var en av mine aller største favoritter i 2007, og vinner med en mil.

19) BRICK vs. THE WILD HUNT OF KING STAKH
Ryan Gosling og co får lett match mot filmen som få har sett, men som muligens kan hevde seg godt etter neste års katakomber. Tror egentlig jeg skal få fru Ut til å se den med meg i kveld, og da må jeg vel nesten gi den en stemme siden jeg har lyst til å se den akkurat nå og de ellers står ganske likt i kurs hos meg, dvs. veldig høyt.

20) PAN´S LABYRINTH vs. PRINCESS MONONOKE
Skikkelig knokkelkamp, dette. Men min stemme går til Mononoke.

21) EXILED vs. THE SIMPSONS MOVIE
Exiled var mye bedre.

22) THE ENIGMA OF KASPAR HAUSER vs. BLACK FRIDAY
Vanskelig...vanskeligg. Kaspar vinner sikkert lett, så da kan jo jeg sende enda en stemme til Indias JFK (eller Zodiac), en strålende film.

23) STARDUST vs. TEENAGERS FROM OUTER SPACE
Oi, hvordan går denne da? En stemme fra meg til Stardust i hvert fall.

24) MAD DOG AND GLORY vs. INSIDE DEEP THROAT
Fine begge disse, men uten noen sjanse til å gå langt, tror jeg. DeNiro, Murray og Thurman får min stemme.

29,652 besøkende, 351 poster, vi ruller som generalen i 2008

2008-01-01T15:52:00.000+01:00

the General
Min første hele Buster Keaton-film ble en blandet opplevelse. Enkelte flotte stunts og noen aldeles nydelige kameraføringer veier opp for en ikke akkurat spennende handling. Men slagscenen på slutten sementerer klassikerstatusen. Keaton føles viktigere og dypere enn Chaplin som filmskaper, men har heller ikke helt den samme presisjon, tempo og galskap. Vet ikke hvem jeg foretrekker ennå, men jeg holder en knapp på Buster, som det blir flere møter med her i 2008.

________________________________________

En voldsom entusiasme i første pulje gjør at det fort blir publikumsrekord her i løpet av januar. Her er først resultatene fra første pulje, for de som ikke allerede har sett dem i forrige kommentarfelt:

01) SUPERMAN RETURNS vs. JOHNNY GUITAR 6-13
Overraskende mye kjærlighet til en obskur liten western, eller var det prosteststemmene som gjorde susen?

02) MURDERBALL vs. THE PROPOSITION 12-10
Morsom fight, Murderball ruller videre, litt overraskende.

03) CARNIVAL OF SOULS vs. MARY POPPINS 8-9
Kommer ikke over hvor få som faktisk hadde sett begge.

04)FIDO vs. TRANSFORMERS 12-12 og dødt løp! Dette har aldri skjedd i tordendomens historie. Med en tåre i øyekroken sender jeg Fido videre. Transformers skal ses på nytt i løpet av uka, så Optimus prøver seg på nytt neste gang.

05) A FISTFUL OF DOLLARS vs. THE APARTMENT 9-10
Rettferdig synes jeg, egentlig.

06)THE HUDSUCKER PROXY vs. PUMP UP THE VOLUME 14-4
Lite kjærlighet til Christian Slater i årets dom.

07) BEOWULF vs. THE HOST 8-10
Et vanskelig oppgjør for meg, skulle gjerne hatt begge videre, men i år er det sånn hele veien.

08) THE MALTESE FALCON vs. MOUNTAIN PATROL KEKEXILI 13eller14-5
Lorre, Greenstreet, Astor og Bogart går nok langt.

RUNDE EN, DEL TO
Forrige runde var full av klassikere og westerner, denne gangen ble det litt mer obskurt. Trekningen er nok en gang foretatt av Fru Ut og Ut Jr, så ikke skyld på meg.

09) DAWN OF THE DEAD (78, Argentos Cut) vs. BLACK SHEEP
Noen burde lage dette som en film. Sinte sauer går amok på et kjøpesenter og forbrukerne biter voldsomt tilbake. Hæææærlige sauer til tross; en stemme til Dawn.

10) STROSZEK vs. EL TOPO
En for filmantropene, dette. Dansende kyllinger til tross: min stemme må gå til El Topo. Jeg får neppe se maken, i hvert fall ikke før jeg ser Holy Mountain.

11) THE GREAT GAMBLER vs. DYNAMITE WARRIOR
Amitabh Bachan med skikkelige koteletter mot thailandske stuntfolk med dynamitt. Dette hadde også blitt en bra film, blodig og lang og med fete funky dansenumre. Men har noen sett dem? Dynamite Warrior får min stemme.

12) CLERKS 2 vs. CHILDREN OF MEN
To filmer i det nedre sjiktet av de 64 som kom med i år, den ene litt overvurdert, den andre litt undervurdert. Siden Rosario Dawson er til å spise opp får hun min stemme.

13) FUTURAMA: BENDER´S BIG SCORE vs. NACHO LIBRE
Jeg kan ikke stemme mot Futurama her, selv om Nacho virkelig fortjener mer kjærlighet enn han har fått til nå.

14) EKLAVYA - the Royal Guard vs. SURF´S UP
Mer Bollywood og big B, denne gang er motstanderen en overraskende god pingvinfilm. Men Eklavya kaster kniver på duer i flukt med bind for øynene og har ingen vanskeligheter med å avlive slappe sørferpippiper.

15) THE MAGNIFICENT TRIO vs. KABUL EXPRESS
Den første av flere katakombefilmer skal prøve seg moe en snasen kungfu-rulle fra sekstitallet. Ti Lung og Jimmy Wang Yu drukner desverre i Pepsibokser, og gutta i Kabul får min stemme.

16) A SCANNER DARKLY vs. HOT FUZZ
Aiaiai. Ønsket begge disse langt, men Hot Fuzz får stemmen. Så får heller Noia-Keanu skyte opp i lufta med pistolene sine mens han roper "Aaaaaaah!".

Lørdag tenker jeg det passer med ny runde, det betyr sikkert at den kommer fredag i steden, vi får se.

"Ja," svarte hun, "jeg ville gjerne leve."

2007-12-29T08:07:00.000+01:00

Blade Runner (the Final Cut)

Blade Runner er mange ting, men etter å ha sett den nye versjonen (som vel egentlig ikke er så forskjellig fra den forrige versjonen) slår det meg at det er en usigelig trist film. Et par småforandringer (sa ikke Rutger Hauer "I want more life...fucker" i den forrige versjonen eller hadde min gamle VHS-versjon rett og slett dårlig lyd? Nå sier han i hvert fall "father") og en lydmiks som blant annet framhever de eskapistiske reklameutropene for livet på jordas kolonier tydeliggjør dette. Replikantene har sett ting vi aldri ville tro ("Attack-ships on fire off the shores of Orion..."), og rømmer til jorda for å få leve litt til, oppleve noen flere ting før det er slutt. It´s too bad she won´t live, but then again who does?

At Harrison Ford (som nettopp hadde gjort Indiana Jones og to ganger Star Wars) og publikummet hans ikke likte denne statiske dødsmessen av en film burde ikke overraske noen. Han Solo gjør ikke stort annet i Blade Runner enn å bli dyttet rundt og banket opp, dessuten forfører han en robotdame nærmest med makt. Hvorfor slenger han ikke kule kommentarer mens han stopper de onde robotene med blasteren sin? Fordi han selv er en Replikant, som neppe har mer enn fire år å leve. Joho. All these moments will be lost. Like tears in rain.

Som film har dette alltid vært et mesterverk, og den nye kutten forandrer kun bittesmå ting og fikser små tekniske problemer Om den er spesielt mye bedre enn den forrige versjonen vet jeg ikke, det er ikke så lett å gjøre noe strøkent enda strøknere. Det er filmer som dette som gjør at jeg ikke opererer med terningkast. Hvordan forbedrer man en sekser? Blade Runners triste hjerte pakkes fortsatt inn i den beste produksjonsdesignjobben noensinne. De overbefolkede gatene burde fått sin egen film. Musikken til Vangelis mer eller mindre oppfant moderne Ambient. Når jeg får ny mp3spiller eller datamaskin er det fortsatt blant de fem første platene jeg legger inn.

En dødsdømt kjærlighetshistorie mellom dødsdømte som jager andre dødsdømte i en verden som ikke akkurat er sprek den heller. Men så vakkert. La oss synge og le hele veien ned. Godt nytt år.

_____________________________________________

Da var filmåret 2007 over for min del, og dermed ruller tordendomen 2008 i gang. Ikke vært med på dette før? Her er reglene en gang til:

Jeg har plukket ut de 64 beste filmen jeg så i 2007, og dere hjelper meg med å finne ut hvilke av dem som er best. Hvert år kåres en vinner for moro skyld, og fire filmer går inn i Tordendomens Æreshall, en filmkanon som foreløpig består av Ringenes Herre del 1 og 3, Singing in the Rain, My Neighbour Totoro, L.A. Confidential, Miller´s Crossing, Serenity og Monty Python & the Holy Grail. En bedre kvart hyllemeter med film får du ikke.

Hvordan gjør vi så dette? Jo, filmene går mot hverandre to og to (omtrent som i den dyre etterligningen Tordenbloggen, hvis du har hørt om den), og dere stemmer på hvilken film dere vil ha videre. DET ER IKKE NOE MØST Å HA SETT BEGGE (eller for den saks skyld en av) FILMENE FOR Å VÆRE MED. Dere velger selv hvordan dere rangerer filmer, men hvis du er i tvil kan det følgende være nyttig:

1) Hvilken av disse to filmene er best fra et teknisk/kritisk/historisk ståsted?
2) Hvilken av de to filmene er mest UNDERHOLDENDE?
3) Hvilken av de to filmene ville jeg helst sett AKKURAT NÅ?
6) There is NO rule number six.

Alles stemmer teller likt, men hvis du har BEGRUNNET stemmen din teller den dobbelt. Mine stemmer teller aldri dobbelt, bortsett fra når det står likt.

Ok? Du kommer sikkert inn i det etterhvert. Startskuddet går nuh.

FØRSTE RUNDE - DEL EN
Årets Tordendomfelt er klart sterkere enn de to foregående årene, i år blir det smertefullt fra dag en, i hvert fall for meg;

01) JOHNNY GUITAR vs. SUPERMAN RETURNS
Jeg er gladere i Supes enn de fleste, men jeg stemmer på den noe dypere triste Kåbbåyfilmen og regner også med at den går lett videre.

02) MURDERBALL vs. THE PROPOSITION
Vanskelig. Akkurat i dag er møkk og håpløshet mer tiltalende enn håp. Blade Runners skyld. Jeg stemmer Cavesk Western

03) MARY POPPINS vs. CARNIVAL OF SOULS
Her er det riktig fornøyelig å tenke seg Carnival of Souls med Mary Poppins i hovedrollen. Nå begynner humøret å lette litt, så jeg stemmer på Mary.

04) TRANSFORMERS vs. FIDO
To av de absolutt kuleste jeg så i 2007, og begge fortjener å gå videre. Stemmer blankt, jeg.

05) THE APARTMENT vs. A FISTFUL OF DYNAMITE
Mange klassikere i dag, her må jeg gå for the Apartment tror jeg.

06) THE HUDSUCKER PROXY vs. PUMP UP THE VOLUME
Hard Harry er ikke så hard. Long live the Hud!

07) THE HOST vs. BEOWULF
Veldig spent på hvordan denne slår ut. En hårfin stemme til Beowulf fra meg.

08) MOUNTAIN PATROL KEKEXILI vs. THE MALTESE FALCON
En av filmbloggernes favorittfilmer i 2006 mot en film som har sjanse til å vinne hele greia hvis den kommer forbi snikskytterne. Spennende. Jeg stemmer på Bogey.

Ok, slå dere løs. Det kommer ikke ny runde før 2. nyttårsdag, i hvert fall.

Gale hunder og voldsmenn...nyttårsposten

2007-12-26T19:57:00.000+01:00

Mad Dog & Glory
John McNaughton har jeg skrevet litt om her tidligere, dette er nok den aller beste filmen hans. Med Scorcese som produsent, og med Bill Murray og Robert DeNiro i roller som skulle markerte store forandringer i begges karrierer er det rart at denne forble en obskuritet, flopp eller ikke.

MD&G er en kort, enkel, billig liten film som nesten kan minne litt om en episode av Sopranos i stilen. Mangefasetterte karakterer (flere av dem gangstere) og et enkelt premiss tilsettes en god dose poesi og litt ultravold. DeNiro er politidetektiven Mad Dog (som kalles det fordi han er så kjedelig) som tilfeldigvis redder livet til gangsteren Frank (en iskald Bill Murray, kanskje det beste han har gjort noen gang) og får låne Glory (En deilig Uma Thurman) i en uke som takk.

Det hele blir en riktig så søt liten kjærlighetshistorie, men det er samspillet Murray/DeNiro som virkelig gjør filmen severdig. Da den kom ut ble det sett på som et lite stunt å ikke gi dem de motsatte rollene, men når man ser på hvordan Murray og DeNiros karrierer utviklet seg i ettertid virker det helt logisk. DeNiro har stort sett parodiert seg selv siden, mens Murrays rollevalg har blitt mer og mer alvorlige. At de sloss om Brura fra Kill Bill er jo også litt morsomt. McNaughton fikk sitt kommersielle gjennombrudd (og kunstneriske sammenbrudd?) med Wild Things rett etterpå, og siden har vel ingen sett det han har bedrevet.

Zodiac
Jeg er en av dem som setter stor pris på filmer som går bredt til verks i å fortelle om jakten på en morder eller fler; JFK, the Boston Strangler, den engelske miniserien om Jack the Ripper og ikke minst den knallgode Black Friday er personlige favoritter, og det er ikke egentlig noe annet feil med Zodiac enn at den ikke er like bra som noen av disse. Fincher sjonglerer et stort (og velspilt) persongalleri som følges over lang tid, og klarer å presentere svært mye informasjon om saken, men selv om det er spennende blir det aldri spesielt følsesmessig engasjerende. Det skyldes nok at vi aldri føler at det står like mye på spill som i de beste filmene i sjangeren.

Det understrekes flere ganger at selv om Zodiac drepte en håndfull mennesker blir detter småtterier i den store sammenhengen. Det er en ærlig ting å påpeke i en film som søker realismen, men spenningsskapende er det ikke. Siden morderen aldri ble (helt) tatt blir Finchers film like mye en studie i hva en slik etterforskning gjør med dem som blir besatt av dem som et forsøk på å forklare hva og hvordan. Men det er ikke like spennende å se samlivs- og jobbproblemene som følger i kjølvannet som selve saken og befolkningens reaksjoner på den. Og hvis karakterstudier er poenget hadde muligens en mer intim, ikke fullt så bredt anlagt film vært en bedre ide.

Zodiac er tross alt et skritt i riktig retning for David Fincher, som vi helst vil se på Seven / Fight Club - nivå.

_________________________________________

2007 - TI SOM SLAPP UNNA
Tradisjonen tro presenterer jeg her ti filmer jeg burde ha sett i 2007, men ikke rakk. Flere av dem kommer sikkert til å dukke opp her i 2008. Alt i alt har jeg nok aldri vært så fornøyd med hvor mye nytt jeg har rukket å se som i år.

01) No Country for Old Men
Som det ikke har vært mulig å se på lovlig måte her ennå, så den burde sikkert vært på den andre lista, men det er er mange som har anmeldt den allerede, derfor er den her.

02) Black Snake Moan
Har jeg gledet meg til å se lenge, men har ikke rukket en etter at en kom på DVD

03) Inland Empire
Først hadde jeg lyst til å se den, så hadde jeg ikke lyst, men nå har jeg lyst igjen.

04) Planet Terror
Her venter jeg på en samlet Grindhouse-utgivelse på DVD.

05) RGVs Ki Aag
Massiv kritikerslakt må ta sin del av skylden, men egentlig er grunnen at jeg har et par eldre Bollywoodfilmer liggende som jeg må se ferdig først, og det tar som kjent sin tid.

06) the Fountain
Kom ikke på kino her og lusket seg ut på DVD så stille at jeg ikke fikk det med meg.

07) the Science of Sleep
Ditto. Og egentlig er jeg mer spent på Be Kind Rewind.

08) the Illusionist
Her var det skuffelsen over the Prestige som ble utslagsgivende.

09) TekkonKinkreet
Har den liggende, har ikke rukket å se.

10) Severance
Så en tidlig trailer, glemte den bort, husket den igjen.

________________________________

SPESIAL:
2008 - TJUE GRUNNER TIL Å GLEDE SEG
Mye kan tyde på at 08 blir en tanke magrere enn 07. I fjor klarte jeg 25 uten vanskeligheter, men i år ble det med tjue. Jeg har sikkert glemt noen sværinger.

20) JUNO
Ikke en film jeg trodde jeg hadde lyst til å se, men kritikkene er jo nærmest orgasmiske, og traileren så veldig søt.

19) WAR/DANCE
En film pm hvordan musikk kan skape litt håp i en føkka verden? Ja takk. Tar gjerne flere.

18) I´M NOT THERE
Aka den der rare filmen om Bob Dylan.

17) HELLBOY 2: the Golden Army
En av de aller beste tegneseriefilamtiseringene får en velfortjent oppfølger. Og teaseren lover mye. Jeg så den akkurat for første gang, og burde nok flyttet filmen et titalls plasser opp på lista. Men nå har jeg jo satt den her.

16) BURN AFTER READING
Coenbrødrene klarer visstnok å få denne stjernespekkede (Clooney, Pitt, Malkovich) thrillertingen i 2008.

15) SON OF RAMBOW
To gutter lager sin egen Rambo-oppfølger. Forgudet på Sundance 07, men kommer ikke på kino før mai 08 i USA, så det er ikke godt å vite når den dukker opp her.

14) BE KIND REWIND
Jack Black og Mos Def gjør de siste tjue års filmhistorie på nytt med Michel Gondry bak spakene. Ser ufattelig morsom ut.

13) SWEENEY TODD
Johnny Depp ordner kort i nakken og fyldig ved ørene.

12) THE LOVELY BONES
Peter Jackson tilbake i Heavenly Creatures-territorium. Foreløpig norsk premieredato er Mars 09.

11) CROWS: EPISODE 0
Takashi Miike gjør Volcano High, eller noen enda tøffere? Jeg er ekstremt nysgjerrig på denne.

10) 99 FRANCS
Jan Kounen (Dobermann, Blueberry) har begått en slags Amelie møter Wall Street, eller hva man nå skal kalle det. Ser kul ut i hvert fall.

09)THE KING OF KONG
Dokumentaren om VM Donkey Kong har blitt en kritiker- og publikumsfavoritt. Og jeg vil fortsatt se.

08) TRAILER TRASH
Eli Roth hadde det så gøy med å lage sin liksomtrailer til Grindhouse at han bestemte seg for lage en hel film med bare oppdiktede trailere. Hvis de er i nærheten av å være like morsomme kan dette være en liten perle. Eller det kan tryne stygt.

07) LA TERZA MADRE
Argentos avslutning på trilogien som begynte med Suspiria er visstnok skrot, men selvfølgelig skal jeg se likevel.

06) THERE WILL BE BLOOD
En såkalt no-brainer.

05) SUKIYAKI WESTERN DJANGO
Denne har jeg vel også mast nok om tidligere.

04) IRON MAN
Jeg liker Tony Stark. Jeg liker Downey Jr. Og jeg simpelthen elsker traileren. Dette må bli gøy. Ikke kom trekkende med geriatriske Indy eller bleike Batman (nå ser forsåvidt ikke den så verst ut da) her: Iron Man er blokkebrekkeren å se fram til i 08.

03) WALL-E
Regissøren av Finding Nemo får endelig plass i stolen igjen, og Pixar ser ut til å ta større sjanser enn vanlig. Ut i fra det lille vi har sett er det lov å håpe på noe helt spesielt.

02) CORALINE
Stardust og Beowulf var gode filmer, men dette er likevel Neil Gaiman-filmatiseringen jeg har ventet aller mest på. En av de skumleste barnebøkene noensinne filmes av Henry Selick, mannen bak the Nightmare Before Christmas, mellom anna.

01) DIARY OF THE DEAD
Etter Land of the Dead fant George A. Romero ut at han savnet gamle dager, da film ble laget av en liten gruppe kompiser, vaier, ståltråd, tyggegummi og fat på fat med dyreblod. Resultatet har blitt Diary of the Dead, som starter Zombie-mytoset hans på nytt. Jeg var veldig skeptisk, men forhåndshypen er overveldende positiv. Jeg dyrker jo grunnen mannen går på, så om det blir mulig å se denne i 2008 er det ingenting jeg ser mer frem til.

Julepreken

2007-12-21T12:52:00.000+01:00

Mary Poppins
Det finnes noen filmer man bare må gi seg hen til fordi de representerer det ypperste av Hollywoods glansbilder. De er sentimentale, naive og glitrer av kitsch, men samtidig er de så gode at selv en kynisk filmanmelder med hjerte for adskillig mørkere ting ikke kan annet enn å la varmen bre seg. Singing in the Rain er det typiske eksempelet, Mary Poppins et annet. Noen har det sånn for the Sound of Music, andre for Dirty Dancing (selv om dyrkingen av den filmen hos jenter av en viss alder nok har en (pre)pubertal/seksuell dimensjon også). Vi har det i Star Wars´ fyrverkeri og i Casablancas klassiske replikker. Vi kan hate Hollywoods dårlige smak, samlebåndsmentalitet og manglende tiltro til publikums intelligens, men i blant skapes magi.

Ta Mary Poppins, for eksempel. Den bruker alle klisjeer for å vise at vi er i London, samtidig som Dick Van Dyke har den dårligste Cockneyaksenten i verdenshistorien. Likevel får jeg voldsomt lyst til å reise dit igjen hver gang jeg ser den. Sangene er med få unntak banalt tøys, i hvert fall på tekstsida, men du verden så fine de er. Og Julie Andrews, aldri verdens største skuespiller, er perfekt her, og fanger den litt triste siden av Mary Poppins perfekt. Hun må alltid videre. De vanlige voksne må selv fly drake med barna sine.

Tegnefilmelementene her er noe av det siste Disney laget før forfallet satte inn for alvor, og resultatet ble den eneste klassikeren til nå som ikke er helanimert. Mary Poppins er, som hun sier selv, perfekt på alle måter. En aldeles jævlig norsk dubb (for febersyke Ut Jrs skyld) klarer heller ikke å ødelegge den. Mangler du julepresang til noen som har Totoro fra før er dette mitt tips.

Princess Mononoke
Det kan dras interessante paralleller mellom Mary Poppins og mesteparten av Hayao Miyazakis filmer, men akkurat Mononoke er noe helt annet. En fantasifabel med en kjerne av humanistisk økologi er akkurat det verden trenger akkurat nå. Så får vi håpe at åttedeklassen jeg viste den med fikk tak i at vi må leve i harmoni med naturen og hverandre for å overleve. Innen de ivrigste av dem er ferdige med utdanningen sin er f.eks. arktis sannsynligvis bare et hav. Nok om det.

Mononoke er ikke så stilren eller elegant fortalt som f.eks Totoro eller Kiki (i en periode mot slutten får ikke helten gjort stort annet enn å løpe fra konflikt til konflikt og historien truer med å kollapse) men den er likevel min favoritt. En klassisk fantasyhistorie fortelles uten at en eneste rollefigur føles todimensjonal (ok, han vaktsjefen som knurrer hele tiden). Det finnes ikke ondskap her, annet enn hatet som dannes mellom grupper som ønsker forskjellige ting. Verden handler ikke om å drepe monsteret for å stoppe ondskapen. Skulle ønske noen med makt forstod det.

Jeg er usikker på om jeg liker denne måten å se verden på fordi det samsvarer med mitt syn, eller om denne filmen faktisk var med på å gi meg dette synet på verden i utgangspunktet. Det i seg selv sier kanskje noe om hva denne betyr for meg.

Thus endeth the lesson. God jul alle sammen.